Winter Wonder Land

Se billeder fra Beitostølen

Kontrastene er overveldende. Hanoi; mennesker overalt, kokekar med merkelige ingredienser, scootere, anarki i trafikken, Xuan, og ”kalde” 20 grader pluss. Beitostølen; 10 minus, metervis med snø, ingen mennesker langs veien, bare noen i løypa, klar stjernehimmel, August som skal ha på kilovis med klær før han skal ut og ingen Xuan.

Det er deilig å være tilbake. For Rasmus og meg er dette stedet helt spesielt. I går, oss to i løypa. Stille, vi hører bare våre egne pust og stavtak. Noen kommer mot oss, en familie med to barn litt større en August, de går alle på ski. Vi hilser og suser forbi, Rasmus snur seg til meg og smiler, vi tenker på det samme – at neste år så er det oss tre, hvor Augsut leder oss an på vår familie skitur.
Vi løper 8 kilometer på ski og setter kursen mot hytten og den varme badstuen.

Rasmus kan ikke vente; Augsut og han skal ut å leke i snøen. Kjelken taes fram og vi kler på August i fellesskap. To luer må han ha; ull innerst og noe som går langt ned over ørene over. Guttene mine suser av gårde i det hvite landskapet. August, store øyne og helt stille – en ny opplevelse. Mor og Far ler og hviner – kaster seg i snøen og demonstrerer for sønnen hvordan man skal leke når det en riktig norsk vinter.

Så er det kveld og mørkt, August er forkjølet og sliten. Det handler nå om å få han bespist og i seng. Vi er ” på” og vet at sånn er det noen år mens vi har små barn. Noen ganger lengter vi etter Xuan og tenker at det ville være deilig å ha henne her til å avlaste litt. Men så sier vi i neste åndedrag og tiden går så fort og at om noen år så vil vi lengte tilbake til tiden med små barn, som smiler til deg hengivent, som legger hodet tungt på skulderen og lar deg stryke de over ryggen. Vi skal ikke klage men nyte.